Illustrert bok om "Fangen på Bogstad"

Fangen på Bogstad gård

Det kommer jevnlig bøker fra Bogstad gård. ”Fangen på Bogstad” er unik fordi den kombinerer historiefortelling med akvareller og tegninger mange kan glede seg over. Boken er skrevet av historikeren Bård Frydenlund, Madeleine von Essen, som er spesialist på historiske hager, og Else Espeland som var museumsleder ved Bogstad gård 1995-2011.

Bogstad gård har en unik plass hos Oslos befolkning. Gården forvalter kulturarven på en måte som er til glede for mennesker med ulike og interesser og alder. I jubileumsåret har Bogstad gård gitt ut et praktverk, godt støttet av private givere, Stiftelsen Fritt Ord og Norsk Kulturråd. ”Fangen på Bogstad” fanger inn tiden da Gustaf Lewenhaupt var krigsfange på Bogstad gård, skjønt fange i vanlig forstand var Lewenhaupt ikke. Som sønn i en av Sveriges mest innflytelsesrike familier fikk fenrik Lewenhaupt losji hos en familie med tilsvarende anseelse og makt i Norge, en logikk som virker noe fremmed i dagens samfunn med vektlegging av likebehandling på tvers av samfunnslag. Peder Anker var  den gang kammerherre og godseier på Bogstad gård.

På Bogstad gård ble den unge soldaten tatt i mot som han var en del av familien, noe som stod i sterk kontrast til soldatene som samtidig ble tatt til fanger etter slaget ved Prestebakke kirke i Østfold i juni 1808. De fikk opphold på bondegårder i Buskerud og Gudbrandsdalen. De svenske offiserene som ble tatt til fange ble plassert på herregårder der de fikk en god forpleining. Tilfeldigheter gjorde at Bogstad gård fikk tilgang til Lewenhaups dagboknotater, akvareller og tegninger fra tiden han oppholdt seg på Bogstad. Godset Gäddeholm ble solgt til Västerås kommune fra familien Lewenhaupt i 1997. Västerås Stadsarkiv kontaktet Bogstad gård etter at de hadde funnet skatten etter Lewenhaupts opphold på Bogstad gård.

I år feirer vi at Grunnloven er 200 år, men vi vet altfor lite om tiden da Grunnloven ble til. Familien Anker var en viktig del av samfunnseliten på den tiden. De var rike, men også kunnskapsrike og internasjonalt orienterte. Tankegodset fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var kjent i den norske samfunnseliten. Gustaf  Lewenhaupt ble født i 1791, to år etter den franske revolusjonen. Han ble født i en av Sveriges fremste familier og fikk en utdannelse som var preget av en vitenskapelig orientering i flere fag. Han hadde både sivil og militær utdannelse. Den gang var offiserer nødt til å kunne tegne og forstå landskap. Hans notater, brev og bilder fra oppholdet på Bogstad gård var derfor noe helt annet enn tidsfordriv til en mann som egentlig hadde status som krigsfange. Akvarellene og notatene forteller om samfunnet, livet, arkitekturen og naturen på den tiden. Hans tegninger har dessuten gitt Bogstad gård verdifull kunnskap om hvordan lysthuset  tidligere så ut. Det er nå bygget opp etter Lewenhaups tegninger i forbindelse med 200- års jubileet. At han  skrev  at ”Pikene i Drammen danser ikke like godt som pikene i Christiania” må tas til inntekt for verdensanskuelsen rundt 1814, og ville neppe blitt formulert slik i dagens likestilte Norge. Men  så var da ikke dagens  Norge neppe noe krigsfangen Lewenhaupt hadde i tankene da han skrev, malte og formulerte viktige tanker om samfunnslivet i årene før 1814. 

Boken fås i museumsbutikken på Bogstad gård og internett. Koster 298 kr Egner seg godt som gavebok.

Gahr Støre - når myten blir leder for Arbeiderpartiet

Gahr Støre – fra levende myte til politisk leder

Det virker som det kun er naturkatastrofer som kan hindre at Jonas Gahr Støre blir valgt til den neste lederen i Arbeiderpartiet i juni, skjønt valgt. Løpet er allerede lagt. Valgkomite og avstemning blir kun rutiner og ritualer når løpet er avgjort samme dag som dato for det ekstraordinære landsmøtet ble fastsatt.

I dag vet vi stadig mer om ledelse. Politisk ledelse vet vi mindre om. Nelson Mandela hadde ingen strak vei til ledelsen av Sør- Afrika. Få politiske ledere har hatt så mye motgang som Mandela før han kunne krone sitt livsverk som den første presidenten i Sør- Afrika etter at apartheid ble avskaffet. Andre ledere har mindre dramatiske veier til politisk lederskap. Det synes ikke å være en fasit på hva som fører til de fremste politiske lederne. I etterkrigstiden har Willy Brandt, John F. Kennedy og Bill Clinton vært politiske ledere som rager over de fleste. Einar Lorenz har beskrevet hvordan Willy Brandt som en ”homo politicus trass i nesten permanente angrep arbeider for sine ideer og hvordan et politikerliv fører til uttørking av personlige kontakter og ensomhet, umenneskelig press og depresjoner”.  Lorenz viser også hvor viktig det var at Brandt så utover ”den nasjonale tallerkenkant”.  Da Timothy Garton Ash holdt et foredrag i Oslo sist høst sa han at Europa kunne trenge en ny Willy Brandt.  Det er lett å være enig med Garton Ash i det, men samtidig er det ikke lett å vite hvem som har potensiale til å bli en politisk størrelse  av samme format som Willy Brandt.

Det er forskjell på å være leder og politisk leder. Der lederen i organisasjoner og bedrifter har autoritet i kraft av sin stilling, vil den politiske leder være avhengig av tillit i eget parti og opinionen og ved valg. Willy Brandt viste at det gikk an å nå til topps selv om han var en omstridt leder i eget parti og i det tyske samfunnet. Få politikere har like stort mot som Willy Brandt hadde. Og mot for politiske ledere kan koste dyrt ved at de ikke gjenvelges eller samfunnet og velgerne snur ryggen til deres politiske løsninger. På den andre siden har vi et samfunn der altfor få deltar i politiske partier. Det er få som er medlemmer i norske partier, og enda færre som er aktive i partilag. Det er en utfordring for demokratiet, også i Norge. 

For den neste lederen i Arbeiderpartiet handler det ikke bare om lederrollen, men også om å vitalisere partiets organisasjon. Det er et eget navn på mennesker fra middelklassen som meldte seg inn i Ap da Gro Harlem Brundtland regjerte. Arneolaver handler om de som valgte Ap da Gro var leder. Navnet spiller på fornavnet til Arne Olav Brundtland, den tidligere statslederens ektefelle, som var tidligere høyremann. Noen vil snakke nedsettende om Arneolaven, som en som ikke har den rette sosiale bakgrunn til å være medlem av Ap. Da glemmer man at Norge i etterkrigstiden er blitt landet med de mange klassereiser. I dag er Ap et parti for både arbeiderklasse og middelklasse. Selv vil jeg ikke bruke klassebakgrunnen mot Jonas Gahr Støre, men jeg tviler på om han vil forstå hvordan Norge er utenfor de priviligertes hus. I teorien er han dyktigere enn de fleste politikere, men med manglende kunnskap om livet utenfor samfunnstoppenes tilværelse, blir Støre kanskje ikke den som  lettest ser hva som må gjøres for å beholde et av verdens mest solidariske samfunn. At forskjellene øker i Norge er en realitet. Mens Gahr Støre snakket entusiastisk om "Det store vi", blir stadig flere arbeidsinnvandrere utnyttet. Selv om det finnes sukseshistorier blant arbeidsinnvandrerne er det nok langt flere som blir grovt utnyttet. Samtidig utkonkurreres norske arbeidsfolk. Den massive uføretrygdingen av mennesker i arbeidsfør alder er kanskje den mest underkommuniserte skandalen i moderne norsk tid.  Vi har råd til å la det fortsette, men burde vurdere om vi har moralsk kapital til å fortsette uføretrygdingen av mennesker som burde hatt en plass i arbeidslivet. Dette er en av mange utfordringen morgendagens Arbeiderparti bør gripe fatt i. Sosial dumping og uføretrygding har ikke alltid samme årsak, men det burde absolutt være et tankekors at norsk arbeidskraft ofte sendes hjem mens arbeidskraft fra andre land i Europa ofte utnyttes. Mange arbeidsinnvandrere i dagens Norge er fritt vilt. Ofte får de ikke lønn en gang. Det er også en del av dagens solidariske Norge. Et solidarisk Norge med en kraftig bismak.Dette er en av flere utfordringer i dagens Norge.

Diskusjonen i året som kommer vil kanskje være lavmælt, men Jonas Gahr Støre gir seg i kast med en vanskelig jobb når han skal lede Ap. Om han nå heies inn som partileder, vil hverdagen melde seg raskt. For hva skal Arbeiderpartiet gjøre i 3 år i opposisjon? Hvordan skal Gahr Støre lede utformingen av en politikk som er mer overbevisende enn ved valget i 2013? Støre er en begavet mann, men han skal nå lede partiet som har hjerte og røtter i arbeiderklassen. Det er ingen selvfølge at han lykkes med det. Kanskje vil Gahr Støre bidra til en nødvendig fornyelse. Eller kanskje blir det hyppigere opptredener av rikmann i tømmerhuggerskjorte, som retorisk rekvisitt, enn vektlegging av endringer og reformer. Ingen har svaret i dag. Ingen kan heller spå om fremtiden, men det er ingen selvfølge at Gahr Støre vil være den lederen Ap trenger, men hvem trodde egentlig det om Gro Harlem Brundtland før hun viste hva hun kunne utrette?

I årene som kommer vil vi få svaret på om Ap nå foretar et valg som er et klokt valg,eller om Gahr Støre kun blir en overgang før en ny politisk leder blir aktuell i Ap. For hvordan kan en myte om lederskap egentlig garantere at Gahr Støre blir den politiske lederen som nå heies frem? Da Barack Obama bla valgt til president i USA skrev jeg et kritisk innlegg. Jeg tenkte likevel jeg umulig kunne ha rett når begeistringen var så stor, så jeg publiserte aldri.artikkelen Selv mente jeg at Obama var kraftig overvurdert på grunn av hans store talegaver og evne til å bevege folkemasser og TV- seere. Nå tviler jeg på om Gahr Støre er en leder for morgendagens Ap eller en leder for morgendagens Norge. Ap har bundet seg til masta når ingen andre kandidater utfordrer Gahr Støre. Blir Jonas Gahr Støre  Arbeiderpartiets første og siste Barack Obama?

Krig og barn

Tirsdag i mars. 2014. Avisene skriver om krigen som kan komme. Kanskje kommer krigen. Kanskje kommer tredje verdenskrig, spår mange, i mediene. Jeg tror ikke konflikten mellom Ukraina og Russland sprer seg til oss, men der kan jeg ta feil. Da jeg var liten tok jeg alltid feil om krigen.Jeg hørte så mye om krigen som hadde vært og krigen som kunne komme at jeg rett som det var speidet etter om det var den tredje verdenskrigen som kom med skyene over Tromøysund. Den gang visste jeg ingenting om Ukraina. Jeg visste at krig var forferdelig, jeg hadde sett mange bilder av mennesker på flukt og menneskelig nød og død i konsenstrasjonsleirene. Det var 1960- årene i Arendal. Årene da det norske velferdssamfunnet virkelig skjøt fart, men hvor erindringene om andre verdenskrig fremdeles ble gjenfortalt, også med barn til stede. Det som ofte var en viktig bearbeiding for voksne var ikke det samme for barn. Slikt eller lett for voksne å glemme.

I dag vet jeg at verden ikke er så ille som den kunne vært. Det kunne rent mange atombomber i havet siden jeg speidet etter tegn på den tredje verdenskrig i skyene over Tromøysund. Hva jeg uroet meg for har bare skjedd på det europeiske kontinent under krigen på Balkan i 1990- årene, men min frykt for krig var ikke grunnløs da jeg var barn. Verden var nær ved en ny verdenskrig da Sovjet plasserte raketter på Cuba. Hvilket Norge vi ville fått om så hadde skjedd er vanskelig å si, men neppe det samfunnet vi kjenner i dag.
 
Det går nok bra, både i verden og sundet mellom Arendal og Tromøya. Hva som skjer mellom Russland og Ukraina er det derimot vanskeligere å spå om. Tenk gjerne på hva du sier om kriger og faren for krig til et barn. Et barn har ikke forutsetninger til å vurdere realismen i faren for krig. Snakk gjerne om kriger og faren for krig, men tenk på barnets forestillingsverden. Det er ikke noe poeng å skape mer frykt enn nødvendig.

Prøveløslatelsen av politidrapsmannen Schumann

Prøveløslatelsen av politidrapsmannen Schumann er tankevekkende. Var jeg politimann vill jeg kanskje blitt opprørt i dag. Å drepe et menneske er ille. Å drepe en politimann er et angrep på en hel etat, da symbolsk ment. For politimannen som skal gå på jobb i kveld kan det neppe være motiverende at politidrapsmannen slipper ut etter 9 år. Samfunnet kan kanskje leve med at Schumann slipper ut på prøve allerede nå, men hva gjør det med moralen til politifolk?

For samfunnet er det muligens forsvarlig av politidrapsmannen løslates, men det er ikke sikkert at han er blitt en ufarlig mann etter 9 år i fengsel. Det var lett å få en viss medfølelse med ham da han ble intervjuet i et TV- program, men er det egentlig en angrende mann vi ser? Det vet jeg ikke svaret på. Sett utenfra kan det både argumenteres for og i mot at Schumann forstår rekkevidden av hva et drap egentlig er.

Politifolk har grunn til å være opprørt i dag. Jeg får håpe at talsmenn for politiet ikke legger bånd på seg. La dem si hva de mener om dette! De har grunn til å være opprørt over en mild behandling av politidrapsmannen, men kan også politiet leve med at drapsmannen møtes med mildhet etter 9 år? I så fall har vi et politi som er svært raust. Har vi det?

Ny tenketank for venstresiden - nytenkning eller tradisjonell lojalitet?

Ny tanketank for venstresiden

Det varsles at det nå skal komme ny tenketank for venstresiden. Kan den lykkes? Kan den lykkes mer enn Res Publica, Manifest Analyse og Progressiv? Og hvordan kan venstresiden sikre at den nye tenketanken blir minst like potent som høyresidens Civita?

Den nye tenketanken er allerede sikret millionstøtte  i årene som kommer. Det økonomiske er dermed på plass. Det er et godt utgangspunkt, men er ingen garanti for suksess. Det er to vilkår som må være plass for at en ny tenketank kan lykkes. Det er:

·         Lederen

·         Mandatet

Det vil væe lett å velge feil leder. Tradisjonelt har venstresiden vært skeptisk til selvstendige tenkere. Det må derfor være en leder som har en intellektuell kapasitet uten behov for å være en selvstendig røst i samfunnet. Allerede her er det en mulighet for at kun en leder med klippede vinger passer inn. Kristin Clemet i Civita er langt på vei ideell i en slik rolle i Civita. En klon av henne kunne vært perfekt for venstresidens tenketank dersom vedkommende først kunne dyppes i sosialdemokratisk blekk og tankegods. Men heller ikke Kristin Clemet er ideell. Hun har fått til mye samarbeid og kunnskapsutvikling i og rundt Civita, men har ikke lyktes med å bli ideologiprodusent til den nye regjeringen. Erna Solberg og Kristin Clemet er på to forskjellige områder i Høyres landskap på flere felt. Det var ikke Civita som ga vind i seilene til Høyre under valgkampen i 2013. De var derimot viktige med tanke på å gjøre velferdsstaten til et politisk fellesgods i Norge. De har også lyktes å få til samarbeid på borgerlig side. Dette gjelder særlig samarbeidet mellom lederne av ungdomspartiene i Venstre, Høyre, Krf og Frp.

Lederen for venstresidens tenketank bør kunne ha evne til å balansere evnen til nytenkning med behovet for lojalitet til venstresidens prosjekt, både historisk og i dag. Hva som er venstresiden i dag, er noe uklart og må etter min mening redefineres. Hvilket rolle bør Ap, SV og SP ha i forhold til hverandre? Og er det naturlig at nettopp disse tre partiene blir de som definerer tenketankens mandat?

Venstresiden nye tenketank skal lanseres med det første. Valg av mandat og leder blir avgjørende for om dette kan bli en suksess. Kristin Clemet har satt forskere og utredere i sving og fått Civita til å bli et politisk kraftsentrum. Venstresiden vil naturlig gjerne oppnå noe tilsvarende, og gjerne noe enda bedre. Tør man gi den kommende lederen tilstrekkelige verktøy for å lykkes? Jeg tviler på det. Det er nok en fare for at man velger en svak person. En svak person kan sikre at nytenkningen ikke blir for luftig. En slik person kan også garantere at venstresiden ikke får en potent tenketank i årene som kommer.  Så tør man egentlig å satse på nytenkning på venstresiden? Valg av leder for venstresidens nye tenketank vil fortelle om dette blir nytenkning, vanetenkning eller penger ut av vinduet.

Politikk og retorikk november 2013

Retorikk og politikk i november 2013

Det sies at vi får de politikerne vi fortjener. Det samme kan kanskje sies om retorikken i polikken. Valgkamper er ofte preget av gjensidige beskyldninger og overbud. Språket blir derimot ikke røktet som det fine instrumentet det er. Får vi den politiske debatten vi fortjener?

Selv synes jeg det ikke er en ulykke at landet har fått en ny regjering. Det gir mulighet til utlufting i maktens korridorer. Samtidig må mange av statsrådene tilegne seg mye kunnskap for å bli dyktige statsråder. Endring av regjering gir likevel samfunnet en mulighet til å se andres blikk på aktuell politikk. Ap har ikke til en hver tid patent på de beste løsningene og de beste politikerne. Det er derfor ikke verdens undergang om Høyre og Fremskrittspartiet danner regjering. Selv om jeg personlig er uenig i deler av begge partiers politikk er de ikke villmenn på røvertokt i regjeringskontorene. Det siste er en noe overdrevet formulering. Den er inspirert av de mange karaktistikker av den nye regjeringen. Selv er jeg betenkt over ønskene om privatisering til den nye regjeringen. Det skulle jeg gjerne debattert i årene som kommer. En omfattende privatisering av tjenester i velferdsstaten er uheldig. Det som gjør vår velferdsstat unik er at den gjelder for Loke og Per og for Kari og Noshin. En privatisert velferdsstat kan på sikt skape større forskjeller  mht hvem som får ulike tilbud i velferdsstaten. Det kan vi gjerne diskutere.

Vår nye landsbruksminister Sylvi Listhaug ble møtt med sterke ovedrivelser i mediene. Det var lett å score billige poeng på den nye landsbruksministeren, hennes meninger og tidligere uttalelser om landbruket, men den massive herjingen med en fersk minister var lite vakker. At Listhaug hadde sammenlignet norsk landbruk med kommunisme tidligere var noe upresist, men som formulering var den ikke på viddene mht manges oppfatning  av landbrukets jerntriangel der menigmann og politikere knapt har innsyn og forståelse for hva som skjer mellom landbruksdepartementet og landbrukets organisasjoner.

Nå er medienes oppmerksomhet rettet mot Per Sandbergs nye bok. Blir Sandberg det for regjeringen som tidligere statsminister Per Borten ble for den borgelige koalisjonsregjeringen i  1965-1971?  Får Stoltenber likevel rett i sine advarlser om borgerlig kaos? Det kan hende når en bokbombe utgis midt i krevende forhandlingere mellom de blå blå og Venstre og Krf.

Om Per Sandberg blir Fremskrittspartiets nye partileder vil tiden vise. Et striglet Frp i regjering er ikke i tråd med partiets sjel. Samtidig kan man spørre om hva Frp skal på Stortinget om de ikke kan være i regjering. Det er litt som småbarnsforeldre som sier de ikke har et fast forhold til  samboeren de har barna med. Noen ganger må folk og partier gjøre valg.  Frp valgte å gå inn i regjering. Utenfor står Per Sandberg og forteller eventyr fra samtiden. Fra fast stortingsplass er det litt merkelig. Skal han være den ene rene mens partiet skitner seg til med regjeringsmakt? Hallo!

Og hvor går Ap? Hvilke veivalg bør Ap gjøre for å bli et større parti enn i dag? Selv mener jeg at Ap må kjenne sin historie og samtid. I skjæringspunktet mellom historie og samtid vil Ap måtte finne sine svar. For Ap nøyer seg neppe med 24 % i 2017. Uten mer nytenkning blir det vanskelig for Ap å komme tilbake som en formende kraft i Norge. Jeg fikk nylig en invitasjon til møte der Rune Gerhardsen skal fortelle hvordan man kan vinne valg i Oslo. Få har fått lov til å dokumentere hvordan man taper valg i Oslo som Rune Gerhardsen. Så hvorfor i granskauen skal politikkens svar på Jahn Teigen i Grand Prix fortelle hvordan man kan vinne neste kommunevalg i Oslo? Med Rune Gerhardsen i tet har Oslo Ap tapt valg etter valg i Oslo. Det er kanskje på tide å lære noe av de mange valgtapene. Rune Gerhardsen er en flott politiker og retoriker, men vinne valg i Oslo har han ikke talent for. Gerhardsen er derimot en av landets fremste retorikere. Få mestrer språket som landsfaderens sønn. Der har Ap latt være å bruke sin retoriske juvel. Jeg har mange ganger spurt meg hvorfor. 

ha en flott dag!

Hilsen

Åse Thomassen